Det er vår i Praha. Lykken over at en pils koster lite har vi ikke hatt problemer med å godta. Vi er på jakt etter en tsjekkisk pub. På jakt etter noe genuint lokalt. Vi bruker bena og et tips om en spesiell pub tar oss til et godt stykke vekk fra sentrumskjernen.
Jakten på noen mulig gode opplevelser er alltid like spennende. Et kart som bare nesten tar deg helt frem. Gatene uten navn må du håndtere selv. Tankene begynner å surre. Er virkelig letingen verdt alt strevet? Vi har allerede mistet verdifull pilstid, og hva om stedet ikke finnes? Hva om vi går rett i ranefella? Hva om stedet er oppskrytt? Disse tankene kommer naturlig men de stopper oss ikke. Tenk om vi er så nær en god opplevelse og så gir vi opp rett før vi finner det?
På et tidspunkt etter mye leting står vi ei blindgate, gaten som vi har fått oppgitt som riktig adresse. Det eneste vi ser fremfor oss er en stor vedstabel. Før vi velger å gi opp går jeg noen skritt nærmere vedstabelen og klarer å finne en liten åpning. Bak ligger en liten bygning, og vi ser raskt at vi har kommet til den riktige puben.
I lokalet er det nesten folketomt. Vi møter raskt blikket til mannen i baren som er iført en litt møkkete t-skjorte, sandaler og addidasshorts. Litt skeptiske er vi, men allikevel: vi bestiller en øl på tap og setter oss ned på et par krakker ved et bord. Lokalet ellers er preget av godt gammelt treverk og enkle bord og krakker.
Pilsen er den billigste vi noen gang har drukket og samtalen går godt. Vi er i gang med en god og enkel aktivitet som er gull når man er med en reisekamerat som man kjenner godt: "Spør meg om alt" og svarene du får skal være ærlige. Betroelser og meninger kommer på løpende rekke. Dette er grunnen til at vi blir sittende lenger. Ettermiddagen kommer, og lokalet fylles opp av tsjekkere. Den møkkete mannen i baren får mere å gjøre, og stemningen stiger. De to eneste turistene som nå er i lokalet er to nordmenn som har glemt tid, antall enheter, og som er sjokkerte og humrende fornøyde over kameratens nye sider som har blitt fortalt.
Når lokalet er helt fullt av tsjekkisk sjarm har de to norske kameratene endelig klart å ta innover seg alle opplysningene fra leken og sagt stopp. Plutselig innser vi at vi er i ett med tsjekkere som synger, hyler og skåler. Tresmaken i rumpa merkes ikke. Og når den møkkete bartenderen smeller den beryktede eddikpølsa i bordet er lykken optimal.
Kvelden kommer, middagen glemt. Vi har brukt alt for lite penger på mye pils. Fornuften kommer rundt hjørnet, igjennom vedstabelen og inn til oss. Vi velger å forlate stedet. En "timeout" trengs.
Vi ble bedre kjent, og fikk være del av den tsjekkiske sjarmen. Takket være en bortgjemt genuin pub bak hel ved.
Land: Tsjekkia
Sted: Praha. Puben "U vystřelenýho oka".
År: 2010
 |
| Denne puben er verdt å lete lenge etter. |
Ei høne i bakhodet og egg i fanget – På chickenbus
i Guatemala.
Det er tidlig lørdag morgen, på bygda i Guatemala. Jeg og
min reisekompis har stått opp tidlig i håp om å rekke en buss til Coban. Reisen
er 4-5 timer lang. Guatemala er et av de minst utviklede land i mellom-amerika.
Dette ser vi tydelig i kollektivtrafikkbildet: humpete grusveier, ingen tidtabeller,
gamle amerikanske skolebusser som rutebusser. Nå skal vi få erfare det på
ordentlig for første gang.
Solen har så vidt stått opp når endelig bussen kommer. Noen
mennesker har allerede mønstret på. En liten stressa mann, med cowboyhatten på
snei, hopper ut av bussen før den får stanset. Han tar umiddelbart tak i
bagasjen vår og kaster den opp på busstaket. Bak på bussen beveger en hengende
strisekk seg. Et lite grisehode dukker opp av sekken. Jeg er mest opptatt av å registrere
sekken min på busstaket, så den lille grisungen får ikke mye oppmerksomhet.
I det vi går på bussen iler flere folk til. Vi er ikke mange
turister i køen: det er oss to nordmenn og to svenske jenter. Den ivrige bussmannen,
som viser seg å være billettkontrollør, vinker oss inn på bussen. Alle de
lokale menneskene presser på. Det går raskt unna og jeg ender opp med å finne
et sete ca. midt i bussen. To mennesker setter seg på samme sete som meg og min
reisekompis blir nødt til å finne et annet sete lenger bak. Jeg skjønner raskt
at de lokale ikke er beskjedne. På en
toseter sitter vi nå tre mennesker. Kvinnen ved siden av meg er av større
kaliber og sitter halvveis på fanget mitt. Jeg klarer allikevel ikke å bli sur:
hun er sjarmerende til tusen. Smiler så godt hun bare kan. I tillegg har hun
trumfkortet, som mange kvinner i Guatemala har: et søtt barn hengende i et
tørklede på ryggen. Jeg er fortapt. Hun skal få sitte på fanget mitt. Ved siden av henne sitter
en glad liten mann med en tann og cowboyhatt.
Endelig går bussen avgårde. På svingete bratte veier går det
unna: langt over norske fartsgrenser. Sjåføren kjører som et svin og
kontrolløren står i den åpne døren helt foran! Bussen gjør flere stopp og mange
mennesker kommer på. Jeg forstår raskt at lørdag er markedsdag fordi menneskene
som kommer på bussen har med seg både levende og døde dyr, samt mange andre
matvarer. Etter et par timer på tur, med en frodig og blid dame på
fanget, hører jeg høylytt klukking bak i bussen. Jeg klarer ikke å la være å le
når jeg ser en sprellende høne blafre med fjæra i bakhodet på reisekompisen
min. Han er ikke så fornøyd. Eieren av høna gir blaffen og lar den gjøre litt som den vil i et løst grep. Hvor lenge vil min
kompis overleve med ei høne i bakhodet? Allerede nå forstår vi at denne bussturen
vil vare lenger enn først antatt.
Omsider skal dama på fanget mitt av bussen. Før hun reiser
seg snur hun seg til meg og smiler. Hun går av med barnet sovende bakpå ryggen.
Når hun kommer ut av bussen vinker hun til meg. Først nå ser jeg hvor flott hun
er i nasjonalkledningen sin som er typisk for mange kvinner i Guatemala. I
samme øyeblikk kommer flere mennesker på bussen, flere mennesker som har vært
på marked. En mann setter seg mellom meg og den lille på setet mitt. Han har
med seg noen strisekker med varer. En dame kommer forbi i samme øyeblikk med
tre store brett med egg. Hun spør meg om jeg kan holde eggene hennes mens hun
finner en plass. Jeg er jo tross alt en av de få på bussen nå som ikke har
hendene fulle av varer. Før jeg vet ordet av det durer bussen avgårde i 100
humpete km/t, og jeg blir sittende med tre brett egg på fanget. Eggenes eier
har havnet langt bak i bussen på grunn av alle menneskene. Jeg har kun en
oppgave nå: beskytte eggene til damen. Men hvor lenge?
Jeg forstår nå hvorfor det heter chickenbus. Det er ingen grenser
for hvor mange mennesker man har plass til på bussen: man føler seg som kyllinger
i bur. Med det samme kommer jeg til å tenke på den lille grisen hengende bakpå
bussen. Kan den overleve denne turen? Og er bagasjen min på taket fortsatt med?
Det har vel gått ca. fire timer, og jeg sitter fortsatt med
egg på fanget. Jeg skjønner at det er
helt umulig å få levert fra meg eggene før damen kommer forbi. Jeg skjønner
også at det er umulig for min reisekompis og komme seg vekk fra hønas
bakholdsangrep. Jeg skjønner at jeg må droppe og engste meg for kontrolløren
som stadig står i døråpningen, med åpne dører, i 100 km/t. Det er en vanesak.
Bussen gjør et stopp, men ingen går av. Ingen kommer på
heller. Jeg registrerer at sjåføren går av bussen. Jeg tenker nå at dette er
det eneste jeg mangler: et motorstopp langt pokker i vold, på landsbygda i
Guatemala. Men det viser seg at det bare er bussjåføren som skal på do. Det er
vel egentlig bare jeg, min reisekompis og de to svenske jentene som himler med
øynene når sjåføren drar ned buksa og setter seg ned ved et buskekratt.
Tydeligvis er folk vant med at sjåføren må ha dopauser med både bimmelim og
bommelom. Jeg ser på klokka. Det har gått
5 timer og jeg har en følelse av at vi fremdeles er langt unna destinasjonen.
Vi har vært på bussen i vel 6 timer som kyllinger i bur når
vi hører et kjempebrøl fra sjåføren. Bussen bråstopper. Sjåføren reiser seg opp
og kjefter kontrolløren huden full. De lokale begynner å hviske til hverandre.
I et øyeblikk ser jeg ut av vinduet og forstår årsaken til alt oppstyret. En
mann ligger på bakken med cowboyhatten over ansiktet. Han har falt av bussen i
fart… Tydeligvis vil sjåføren gi kontrolløren skylda for det. Jeg er ikke
overrasket over at dette har skjedd. Vi har tross alt kjørt i 100 km/t med døra
oppe. Men heldigvis: mannen som ligger på bakken, reiser seg opp. Han børster
av seg støvet og setter på seg cowboyhatten. Han smiler fra øre til øre og viser
tommel opp. Han tar med seg matvarene som også var med i fallet og vandrer ut
på et jorde. Flere mennesker presser seg inn på bussen. Heldigvis for kompisen
min forsvinner høna og dens eier ut av bussen. Heldigvis for meg, og den blide
damen bak i bussen, har ikke et egg av de 82 fått en sprekk i seg.
Etter syv timer på bussen har vi endelig kommet frem til
Coban. Den blide damen kommer forbi og mottar 82 hele egg av meg. Hun smiler og
sier takk. Vi kommer ut av bussen. Min kompis er mindre fornøyd og sier noe
sånt som: «Dette er det verste jeg har vært med på». Jeg er støl i rumpa, svett
og sliten men klarer allikevel ikke å unngå å trekke på smilet. Kontrolløren
klatrer opp på taket og hiver sekkene ned til oss. De har overlevd bussturen!
Det er det flere som har. En liten (selvfølgelig) mann hekter av strisekken som
har hengt bakpå bussen hele veien. Og opp av den kommer det lille grisehodet,
hundre prosent levende…
Land: Guatemala
Sted: busstur på landsbygda
År: 2006
 |
| Chickenbus: en sann pine eller tidenes reiseopplevelse? |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar